Da er vareopptellingen over. Her er de beste utenlandske albumene slik jeg ser det. Her kan du lese om de beste norske albumene fra 2025.
Du kan selvfølgelig spørre hva Jeff Tweedy gjør helt nede på 20. plass og Jerry Leger helt nede på 17. plass. Og slik kan vi holde på. Det var slik lista ble. Det var usedvanlig jevnt mellom albumene i år, så velg gjerne å se på dette som ei liste med mye veldig god musikk. I spillelista nederst i saken er det supplert litt blant annet med et spor fra Nick Caves spreke livealbum Live God. Jeg tar ikke med livealbum denne gangen. Jeg finner derimot plass til en EP med Bright Eyes, den er lenger enn mange fullspillere. Dette er ikke den eneste tvilsomme avgjørelsen, listefanatikere kan ha nok å ta fatt i.
Jeg har faktisk hatt gjenhør med alle albumene på lista de senere ukene. Og om jeg umiddelbart setter albumet på én gang til – for det har hendt titt og ofte – må jeg jo la det påvirke plasseringen.
Lista er mer tematisk enn vanlig, her er på mange måter brødre, søstre, venner, samboere, og eks-er satt sammen i ånden til listetoppen, og det er stokket litt på rekkefølgen her og der.
Vær så god, her er oversikten.
Årets utgivelse – Bruce Springsteen: Tracks II
Jeg begynner utenfor konkurranse med den mest bemerkelsesverdige utgivelsen av dem alle. Hele syv tidligere uutgitte album fra Bruce Springsteen der i hver fall fem henger sammen, mens de to øvrige består mer av tiloversblevne saker. Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter, Tracks II inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! Trolig en av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.
Senere på året kom også en boks med en elektrisk Nebraska i sentrum. Ikke like imponerende, men en viktig utgivelse for fansen.
1 David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)
David Lowerys utgivelse har skapt litt hodebry. Den ligger noen hestehoder foran resten av feltet, så den tvang seg inn på lista og opp på topp. David Lowery – kjent fra band som Camper Van Beethoven og Cracker – hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!
2 Patty Griffin: Crown Of Roses
Patty Griffin er én av disse artistene innenfor mitt musikalske univers jeg er litt beskjemmet over å fortelle ar jeg ikke har hørt ordentlig på tidligere selv om jeg nok har vært innom henne. Det bekymrer henne nok mindre, statusen er stor, og denne amerikanske folkartisten har hentet Grammypriser og -nominasjoner for tidligere album. På Crown Of Roses får du åtte sanger og 34 minutter helt uten dødpunkter.
3 Robert Plant: Saving Grace, med Suzi Dian
Siden Robert Plant og Patty Griffin har samarbeidet, faller det helt naturlig å la Robert Plant og hans samarbeid med gruppa Saving Grace og Suzi Dian få den siste pallplassen bak Griffin. Nei, ikke bare derfor. Albumet til Robert Plant & co er ypperlig. Musikken på albumet er dypt festet i sine røtter og med stor respekt for dem, samtidig som den tilfører store doser tyngde, autoritet og lar seg inspirere av ulike stilarter og verdenshjørner. For en stor del er den forankret i britisk-keltisk folkemusikk, men med innslag av østeuropeisk, arabisk og amerikansk musikk, rock og bluegrass og sikkert mer til. Nydelig album der stemmene til Suzi Dian og Plant sammen er en fryd for øret.
4 Alison Krauss & Union Station: Arcadia
Og som om det ikke var nok med Griffin og Plant helt i toppen av lista så må atter én av Plants samarbeidspartnere med: Alison Krauss. Høydepunktene sitter tett når Krauss git ut nytt album med Union Station, så tett at det blir vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!
5 Amanda Shires: Nobody’s Girl og 16 Jason Isbell: Foxes In The Snow
Under det bibelske mottoet at det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille, eller noe slikt, tar jeg med skilsmissealbumene til Amanda Shires og Jason Isbell omtrent i samme åndedrag. Amanda trekker det lengste strået hos meg, først og fremst på grunn av en nerve jeg ikke finner på Isbells album.
Jason Isbell ga i vår ut et av de peneste albumene som er gitt ut i år. Foxes In The Snow er ei soloplate med gode sanger og glitrende akustisk gitarspill. Albumet tok blant annet for seg livet etter at ekteskap og samliv med Amanda Shires tok slutt. Det ble mange endringer i livet hans, han følte også på skyld, og klandrer ikke Amanda for at ekteskapet sprakk, sier han. Mye tyder på at Jason Isbell er på en bra sted i livet med ny kjæreste.
Nobody’s Girl er Amandas versjon. Det er et hudløst album, hun synger med hjertet langt utenpå skjorta, for noen kan det nok bli voldsomt når så mye følelser skal få utløp. Mange av sangene er særdeles gode og slitesterke, selv om der kanskje er to-tre litt svakere låter. Amanda tvinger melodiene på lytteren. Et sterkt og rørende skilsmissealbum, dette. Jeg vet ikke om dette er tidspunktet for å anbefale dokumentaren Running With Our Eyes Closed om Isbells og Shires forhold under innspillingen av Isbells Reunion.
og den gripende dokumentaren her.
6 Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams
Og vi fortsetter med Jason Isbells gamle kamerat fra tida i Drive-By Truckers, Patterson Hood.
Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet. Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier.
7 Bonnie ”Prince“ Billy: The Purple Bird
Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt. Mannen bak klassikere som «I See A Darkness» holder definitivt koken og har gitt ut et av mine favorittalbum av året.
8 Otis Gibbs: Otis Gibbs: The Trust Of Crows og 9 Amy Lashley: Flatland Blossoms
Vi har vært innom skillsmissealbum tidligere. Mye tyder på at de to multikunstnerne Otis Gibbs og Amy Lashley lever i harmoni med verden, dyrene og hverandre. I år har disse historiefortellerne gitt ut hvert sitt sterke elektriske album, for en stor del med samme musikere.
Rotasjonsgraden til Amy Lashleys album øker sakte men sikkert etterhvert som de fengende melodiene og tekstene synker inn, og man legger mer merke til dynamikken som oppstår mellom Amys stemme og de elektriske gitarene. Som hun synger i den kanskje aller tøffeste låten på albumet: ”Wishing is for suckers“ – noen ganger må man legge ned litt innsats.
Otis Gibbs tok allerede i 2020 et elektrisk steg og leverte sitt hittil beste album – «Hoosier National» – en kombinasjon av historiefortelling og verdensklasse-sanger. Årets The Trust of Crows deler mye med forgjengeren: tøffe rockelåter, sterke tekster og en tydelig musikalitet.
Av årets aller mest spilte, disse to albumene.
10 Lily Seabird: Trash Mountain
Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kan vi gjerne snakke om Lily Seabird. Gubberock er den som har hørt nest mest på dette albumet hos Tidal. Ta gjerne opp konkurransen.
11 Brown Horse: All The Right Weaknesses
I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten.Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er av de beste rockealbumene jeg har hørt i år.
12 James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy
Som på tidligere album fra James McMurtry tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game(2015) og The Horses and the Hounds (2021), men sterkt uansett. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året. Jeg gleder meg til konsert i Oslo til neste år.
13 Mike Reid & Joe Henry: Life And Time, 14 Rhett Miller: A Lifetime Of Riding By Night og 15 Paul Kelly: Seventy
De tre albumene til Mike Reid/Joe Henry, Rhett Miller og Paul Kelly er plassert under samme overskrift fordi de gir meg mye av den samme følelsen. Countryrockeren Rhett Miller kjent fra Old 97’s viser seg på sitt personlige og følsomme på et lavmælt, men sterkt album. Joe Henry kan noen gang bli for ekseperimentell for meg, men sammen med Mike Reid har han gitt et veldig fint og reflektert album. Australieren Paul Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer.
Selvsagt skulle alle disse albumene vært inne på topp 3. Les mer om dem:
Rhett Miller og Mike Reid & Joe Henry
16 Jason Isbell: Foxes In The Snow, se plass 5.
17 Jerry Leger: Waves Of Desire
Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra canadieren Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.
Les om høstens såre og vakre konsert med Jerry i Oslo her.
18 Robert Forster: Strawberries
I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør!Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Flott album!
19 The Delines: Mr. Luck & Ms. Doom
Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin. Dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå.
20 Jeff Tweedy: Twilight Override
I stedet for å klage over at 30 sanger og nesten to timer er for mye, gleder jeg meg over denne skattekista med svært gode låter, gode låter og låter som bare er helt all right. Det er gjerne slik at etter en skisseaktig låt, kommer en sang med tydeligere Tweedy-punch. Den svært gode låten løftes fram av den mer middelmådige. Min manglende evne til å fange alle låtene, i hvert fall med en gang, er også noe av totalpakken til Jeff Tweedy som gjør ham til én av de aller største der ute for meg. De siste to-tre albumene med Wilco og dette trippelabumet har til de grader bekreftet at Jeff Tweedy er en mann å regne med. Men albumet kunne fått flere runder og hadde vært enda bedre om det var litt strammere?
21 Elliott Murphy: Infinity
Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy. Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.
22 Willie Nelson: Oh What A Wonderful World og 23 Rodney Crowell:Airline Highway
Willie Nelson gjør sanger av Rodney Crowell på årets første album fra den kanten. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.
Rodney selv kom med nytt album seinere på året. Airline Highway er blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.
Jeg gleder meg til konsert med Rodney Crowell i 2026.
24 Hayes Carll: We’re Only Human
Vi holder oss i samme musikalske landskap, og kvaliteten er fortsatt høy når vi nå har kommet til Hayes Carll og hans We’re Only Human. Tittelen på albumet sier mye. We’re Only Human. Vi er menneskelige, vi gjør feil, men til syvende og sist handler mye på dette albumet om å gjøre det beste ut av kortene vi har fått tildelt og ha fred med seg selv. Flere av sangene på albumet har Carll skrevet i samarbeid med andre, blant annet to i samarbeid med talentet Aaron Raitiere. Gode melodier og fine skråblikk på tilværelsen ikke ulikt det man finner hos John Prine.
25 Bright Eyes: Kids Table
Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert da Bright Eyes holdt noe som må ha vært årets Oslo-konsert i sommer. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter innspillingen av Five Dice, All Threes, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her.
Les mer om den fantastiske konserten her.
26 Shawn Camp: The Ghost Of Sis Draper
Det er nye fele på denne lista over årets beste album. Shawn Camp tar det et skritt lenger når han utgir et album med sanger han og Guy Clark lagde om felespilleren Sis Draper. Plata med den treffende tittelen The Ghost Of Sis Draper er blitt et fint og interessant tilskudd ikke bare til Shawn Camps produksjon, men den fungerer også som en flott hyllest til Guy Clark slik at tittelen nesten kunne vært The Ghost Of Sis Draper And Guy Clark. Spill høyt!
27 Esther Rose: Want og 28 Suzanne Vega: Flying With Angels
Suzanne nye album, Flying With Angels, er det første med nytt materiale på ti år. Det er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig! Utover er det mer ujevnt, men likevel er fint gjenhør med denne artisten.
Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer årets, Want, litt bak de to fotgjengerne, men holder det for å være et hakk eller to bedre enn Suzanne Vegas fine Flying With Angels. Esther Rose er en spennende artist å følge. Noen av dere var kanskje så heldige å se henne i Oslo som oppvarmingsartist for Andrew Comb. Jeg må ha vært i koma og skaffet ikke billetter før det var utsolgt. Neste gang!
29 -31: Neil Young utgivelser
Neil Young-utgivelser er en egen kategori her på bloggen. Høydepunkter for mitt vedkommende har dog vært de tre konsertene jeg har fått med meg med mannen.
Hans nye album av året, Talkin To The Trees, skjemmes noe av at enda flere melodier enn vanlig fra den kanten er stjålet av andre eller gjenbruk av egne. Dessuten er tekstene, noen ganger pinlige, særlig gjelder dette de to første sangene og «Let’s Roll Again». Det er dog også fine ting her, og Neil får jo alltid noen gratispoeng av meg, så om jeg hadde terningkast ville det blitt en svak firer eller sterk treer, så den hører ikke hjemme blant årets beste utgivelser når alt kommer til alt. Litt underlig – eller forståelig vil noen si – at ingen av sangene herfra var å høre på de tre konsertene jeg var på i sommer.
Det har også kommet ei coverplate med Neil Young-sanger, Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1.”Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten. Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!“
Og til slutt: Det har kommer både film og soundtrack til filmen The Coastal om Neil Youngs soloturné våren 2023 på vestkysten av USA. Filmen er nydelig, og soundtracket var opprinnelig veldig flott. Litt svakere ble soundtracket etter at en feil ble rettet; det var lagt på vokal som ikke stammet fra turnéen på to-tre sanger. Da vokalen var renset bort, ble soundtracket svakere. Det får være grenser for purisme. Les den ikke-korrigere omtalen her.
Spilleliste
Og her er den fantastiske spillelista. God fornøyelse!
https://tidal.com/playlist/0a7e21a8-a86a-4ce5-b8d5-f2a5a1fd8a2b
Gubberock 